- Endelig har vi noe å feire, smiler Ferdinand og svinger meg i dansen. Jeg ser at han smiler, selv ikke den sorte finnlandshetten kan skjule gleden denne dagen; Dagen er 1. april. Stedet er Aguas Calientes II, et av zapatistenes møtesteder. De 24 kommandantene fra gerilja-hæren EZLN har fullført marsjen til Mexico by, og er nå kommet tilbake til Chiapas for å bli feiret av sine egne. - Nå er ordet indianer det samme som det å være verdig, sier subcommanante Marcos til en jublende folkemasse. Zapatistene kaller selv marsjen en marsj "for urbefolkningens verdighet."
I 35 dager har 23 kommandanter og lederskikkelsen subcommandante Marcos, i følge med en 15 km lang karavane av zapatister, sympatisører, internasjonale observatører og journalister tilbakelagt 3000 km, vært innom 11 stater og samlet titusener av mennesker langs veien. I Mexico by samlet de 200.000.
Marsjen uttalte mål var å få kongressen i tale. Den har fått på bordet et lovsforslag som annerkjenner indianernes rettigheter, den såkalte COCOPA-loven. Den massive oppslutningen både langs marsjruten og i Mexico by viser at det ikke lenger er snakk om en lokal opprørsgerilja lengst sør i Mexico, men en bevegelse som har støtte i hele landet, og blant mange lag av befolkningen. Hos indianere, mestiser (folk av spansk-indiansk herkomst), fattige og akademikere. -Vi så at denne bevegelsen er som stjernene i himmelen som mangedobles i det uendelige, sa kommandant Zebedeo.
Da komandantene dro fra høyfjellet i Chiapas hadde de med seg syv styringstaver fra syv etniske grupper i Chiapas. Styringsstavene symboliserte at disse gruppene ville at zapatistdelegasjonen skulle representere dem, snakke deres ord og føre deres krav til den høyeste toppen av styringspyramiden. Da de kom fram til Mexico City hadde kommanadantene mottatt 28 slike styringsstaver.
I tillegg ga Den Nasjonale Kongressen for Indianere sin støtte til zapatistene da de hadde sin tredje kongress i mars. 40 av de 57 indianergruppene i Mexico var representert, med tilsammen 3.383 indianske representanter, 6.473 observatører fra 29 delstater. Talene som ble hold på denne kongressen bærer preg av ånden "la oss drømme sammen og la oss dyrke håpets frø sammen. Nå er tiden til de indianske folkene kommet. Tiden til demokrati, frihet og rettferdighet".
Det var kommandanter for en militær opprørsgerilja som ledet marsjen, men det hele forgikk ubvæpnet og fredelig for seg. Men en tragisk bilulykke med ett dødsfall og verbale trusler lagde skyer over karavanen. Delegasjonen mottok drapstrusler den 26 februar i Oaxaca, og stor motgang fra politikeren Ignacio Loyola Vera (guvernør i Queretaro), som betegnet zapatistene som "forrædere av fedrelandet", og uttalte at de fortjente dødsstraff for å ha erklært krig mot den mexikanske hæren. En annen politisker, Salomòn Salgado, truet direktemed å drepe zapatistene. Den 8 mars i Cuautle, Morelia, ble talene avlyst fordi en uidentifisert mann ble funnet i karavanen med et våpen.
-De store pengenes herrer i Mexico er redde, sa komandant Zebedeo, fordi de vet at levevilkårene til de fleste mexikanerne, og ikke bare til indianerne, er elendige, og dette kan forårsake en opprør.
Sentralt i alle de 77 offentlige talene som ble holdt under marsjen står ordet verdighet, tema som fattigdom, undertrykkelse, utnytting, mangel på helsetilsyn, arbeidsløshet og utvandringet av meksikanske arbeidere til USA. Igjen og igjen omtales de tre kravene for å fortsette fredsforhandlingene som ble brutt i 1996: Vedtaket av COCOPA-loven som annerkjenner indiansk kultur og rettigheter, frigjøring av politiske fanger og tilbaketrekking av militære fra syv spesielle baser nær zapatistlandsbyer.
Etter marsjen ble det fart i både tilbaketrekking av militære baser og frigivelse av politiske fanger. Det bringer håp om at stolene ved forhandlingsbordet igjen skal fylles. Men det siste og viktigeste punktet gjenstår: COCOPA-loven. Loven som zapatistene dro til kongressen for å snakke om. På veien samlet de stor støtte, en sympati styresmaktene i Mexico ikke kan overse. Kanskje er det dette som får president Vicente Fox til å frigi fanger og trekke tilbake militære. Om dette også er nok til å overbevise kongressen vil tiden vise.
